Den Gamle Mannen og Eika

For ikke lenge siden, like oppi nordmarka, bodde det en gammel mann. Mannen, krokete og sliten, kjente denne høsten på kroppen at det gikk - som det går med hver en mann, for det er vår forbannelse - mot slutten. Han akket seg over dette, for han var ennå ikke klar til å gi slipp på livet, og alle dets luner.

En strålende høstdag gamlefar var ute i skogen, kom han over en eik. Eika var stor som bare et fullvoksent tre kan være, med en krone så tett og kraftig at sollys kun hist og her fant en vei gjennom - ja, grågammern selv følte det som om natten hadde kommet over ham - og en stamme bred som to mann i sin beste alder. Det bemerkelsesverdige med eika var at mens nær alle andre trær i mils omkrets hadde kastet sommerløvet, og gjort seg klar for den lange søvn, var eika fortsatt kledd i fullgrønn drakt. Skrukkskjeggen betraktet den med ærefrykt.

Så tok han til å kjøre kukken inn i eika. Da dagen i sine dødskramper til slutt gav vei for natten, drev han på. Og neste morgen, da solen beseiret mørkets skygger, drev han på fortsatt. Dag ut og dag inn kjørte han kukken sin inn i eika. Ble han sliten i hoftene, brukte han ryggen i stedet. Blåste det, tok han bare et fastere grep om stammen. Ble det kaldt, ja så kjørte han enda kraftigere for å holde varmen.

Etter fire uker og en dag merket gamle krokefar noe. Han kjente en vitalitet som legemet hans ikke hadde huset på tiår. Hans kropp var forandret, oppvåkningen hadde hendt. I den tro at han nå var udødelig, dro han fram sagen, og tok til å sage på kukken. Han sagde så hardt, ja så hardt at blod og verk kjempet seg imellom om å fosse først ut av det taggete såret, og mosegrodde skjeggefar ble et forskrekket vitne til forstuttingen av hans eget lem.

Sådan gikk det til at gamle krokefaen lærte sin lekse(men dyrekjøpt var den) - la det være en lekse for alle menn som i sin dårskap søker å oppnå udødelighet. Å fråtse på livets koldtbord, ja dét er sannelig en skammelig handling.