kvinner

Hei alle følgere. Det er det vi kaller dere som følger bloggen vår. Følgere. Det kommer fra det norske ordet, "å følge" som betyr: "å litt sånn slapt slentre etter et annet menneske eller en bil." Ut ifra dette i og for seg enkle ordet har altså ordet følger oppstått. En person (eller bil) som driver med verbet å følge. En følger. Vi føler oss nesten som shakespeare.
Uansett.
Det aller første vi må gjøre er å beklage for at vi ikke har blogget noe særlig i det siste(!). Vi vet vi har lovet å speed blogge, men vi har rett og slett ikke tid. Det skjer så mye i livet vårt om dagen, liksom. Det er litt paradoksalt, egentlig. Når det skjer noe så har vi ikke tid til å blogge, og når vi har tid til å blogge så skjer det ikke noe. Det er som om vi sitter fast i en evig spiral av ondskap og lidelse (bare at ondskapen er å ikke kunne blogge, mens lidelsen er å kunne blogge om ingenting), som vi ikke kan komme ut av. Litt som Faust, egentlig.

grunnet til at vi ikke har blogget er serremne. Seriøse greier (a little word play for ya). Vi skriver om kvinners rolle i litteraturen gjennom historien, og hvordan ondskap og religion har påvirket mannens syn på kvinnen, særlig gjennom knut hamsuns og J.K Rowlings verker. Vi prøver å vise at kvinner har en fundamental kjønnsindentitet som definerer dem som mennesker helt forskjellige fra menn, men at denne forskjellen må selebreres, og ikke undertrykkes. Og også at rasisme er galt.

I litteraturhistorien har denne forskjellen hele tiden blitt ignorerert, og kvinner har alltid fungert som katalyster og bipersoner, selv når de har vært protagonist i verkene. Et eksempel på dette er sagaen om Kristin Lavransdatter. Denne barneboken følger kristin, en kvinne på 1300-tallet. Selv om romanene følger Kristin fra dåp til død, er ikke kvinnen et aspekt leseren får respekt for. I stedet viser J.K Rowling kvinnens svakheter (og de er, etter sigende, mange) gjennom Kristins gale valg.
Det er klart man må forstå at romanen ble skrevet på 1300-tallet, en tid da synet på kvinner var veldig forskjellig fra i dag, men selv om synet på kvinner har forandret seg i samfunnet, har det ikke forandret seg i litteraturen, annet enn som en blek og falsk kopi av de antatte korrekte tanker.

Ta for eksempel Star Wars, de eldste skriftene vi vet om, fra en galakse langt, langt borte. En viktig kvinne her er Padme. Prinsesse Amidala. Hva skjer med henne? SPOILER FOLLOWING! jo, hun dør, fordi kjæresten går fra henne og dreper noen barn. Hvordan dør hun? I barsel. Er det 1 ting kvinner burde fikse, så er det det å føde, men selv ikke dette klarer den første "sterke" kvinneskikkelsen i litteraturen. Og sånn har det fortsatt, uavhengig av tiden. På mange måter finnes det ikke kvinner i romaner. Særlig ikke innenfor fantasy. Forfatterne har skjønt at man i vår opplyste nåtid må skape sterke kvinner for å selge godt, men er det egentlig dette de gjør? Nei. Forfatterens syn på en sterk kvinne er en mann. Kvinner i litteratur er ikke kvinner, men menn med pupper og lår. Du kan se det i alle kvinnelige helter. Trinity i the matrix er egentlig bare Neo. Éowyn er egentlig Aragorn. Laura Croft er egentlig Indiana Jones. Forfatterne har, i et forsøk på å skape sterke kvinner, gitt dem de kvalitetene de ser på som sterke og positive. Menns kvaliteter. I prosessen har de berøvet kvinnen det fundamentale kvinnelige: sympati, kjærlighet, mystikk, medfølelse, seksualitet, intelligens. Nettopp det som gjør kvinner til kvinner. Populariteten til sterke mannekvinner reflekterer ikke et opplyst og likestilt samfunn, men et falsk et. Gjennomsyret av arkaiske tanker og ideer. En sterk kvinne er ikke en kvinne som kan oppføre seg som en mann, men en kvinne som kan oppføre seg som en kvinne. Også rundt menn.

Det er altså dette vi prøver å få frem i særemnet vårt, men det føles som om hele verden er imot oss. Det krever guts å reise seg i et vestlig, demokratisk samfunn for å snakke om ting som ingen lenger tror på. Som kjærlighet, fred og likeverd. Og kvinner.

Livet er faen ikke lett.