The flask syndrome

"Jubajuba. Det verste med å våkne opp det er når jeg er syk."

Vi sitter hjemme. Klokken er. Derfor tenker den. Den er også kvart over tre. Sølvklokke. Swatch. Dyr. Vår. Vi skulle egentlig vært på skolen, men i dag er vi syke. Matrester står på bordet. Papir ligger slengt rundt, og televisjonen. Televisjonen er skrudd av, for vi får den ikke til å fungere. På bordet ligger det også en flaske. En sammenkrunsjet aloe vera-flaske. Den nye drikken. Med klumper i seg. Vi innser at flasken på mange måter symboliserer livet, der den ligger. Ensom. Knust, og tom. Forlatt av alle sine venner. Ikke drukket på over 24 timer (vi fikk gratis den i går, i storefri). Livet er jo også ofte ensomt. Og tomt. Og knust. For ikke å nevne forlatt. Og selvfølgelig også gratis. Det er livet, det. I alle fall for oss som er syke. Som sitter i karentene i leiligheten, og ikke får besøk av noen. Det er rart at i en sånn storby, med over 1 million mennesker i seg (det er mange, det!), så kan man være så alene. Som sau i storbyen, på en måte. Men tilbake til flaska, da. Flasken er, som tidligere nevnt, et ganske representativt bilde på livet. Den kan også anvendes som drikkeredskap. En flaske har mange muligheter. Mange bruksområder. Akkurat som livet. Flasken er også unik, men samtidig en av mange. Dette representerer hvordan også vi er unike personer. Nesten som snøfnugg, kan man si. Bortsett fra at vi ikke smelter, da. Med mindre det blir veldig varmt. For vi er også unike, akkurat som flasker. Alle produsert på samme fabrikk i raufoss, men fortsatt veldig forskjellige.
Så tenk på det, neste gang du knuser en flaske. Det kunne vært noen sitt liv!

Sitat: Knutsen og Ludvigsen